I det siste har innleggene mine vært om hvor mye jeg ikke vil bli bedre. Om hvordan jeg bare vil ligge nede.
Jeg beklager det. Jeg hadde det vondt og visste ikke hvordan jeg skulle ellers formulere det. Jeg ville ligge nede fordi jeg ikke kjente noe annet egentlig! Jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme meg opp og være helt og totalt lykkelig, det var ikke meg. Jeg har alltid vært ulykkelig på en eller annen måte. Det var meg.
Jeg er og var en selvskader. Har alltid vært en selvskader på ett eller annet vis. Jeg begynte med emosjonell skade. Kalte meg selv ting, sa negative ting til meg selv og ødela alt for meg selv mest mulig. Når jeg gikk i 7-ende begynte jeg å selvskade meg fysisk. Jeg følte jeg måtte ødelegge meg selv mest mulig. Ikke fordi jeg nødvendigvis hadde vondt, men fordi jeg burde ha det vondt. Rett og slett fordi mange andre i min “situasjon” hadde det vondt, derfor burde jeg også det. Det ble ikke lenger selvskading for smerte, men selvskading for alt jeg burde føle.. DET ER FEIL.
Så nå holder jeg på å bygge meg selv opp. Jeg skal reise meg igjen og forhåpentligvis ikke falle igjen. Jeg skal bruke tid og krefter på å få meg selv til å bli lykkelig. Jeg skal slutte å late som om jeg er glad, og heller jobbe for å føle meg lykkelig. Å smile skal ikke lenger være en byrde, men en glede. Jeg skal le og mene det. Jeg skal ikke lenger le bare for å lage lyd..
Det går an asså! Du må bare lage (realistiske) mål for deg selv, og følge de!
Mine mål:
1. Smil, le og men det!
2. Be ihvertfall 2 ganger til dagen!
3. Bli snillere mot folk
4. Gjør noe for en veldedighet.
Set yourself goals and work your whole life to reach them, cause if you don’t live for something, you’ll die for nothing
