whoiam

I det siste har innleggene mine vært om hvor mye jeg ikke vil bli bedre. Om hvordan jeg bare vil ligge nede.
Jeg beklager det. Jeg hadde det vondt og visste ikke hvordan jeg skulle ellers formulere det. Jeg ville ligge nede fordi jeg ikke kjente noe annet egentlig! Jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme meg opp og være helt og totalt lykkelig, det var ikke meg. Jeg har alltid vært ulykkelig på en eller annen måte. Det var meg.

Jeg er og var en selvskader. Har alltid vært en selvskader på ett eller annet vis. Jeg begynte med emosjonell skade. Kalte meg selv ting, sa negative ting til meg selv og ødela alt for meg selv mest mulig. Når jeg gikk i 7-ende begynte jeg å selvskade meg fysisk. Jeg følte jeg måtte ødelegge meg selv mest mulig. Ikke fordi jeg nødvendigvis hadde vondt, men fordi jeg burde ha det vondt. Rett og slett fordi mange andre i min “situasjon” hadde det vondt, derfor burde jeg også det. Det ble ikke lenger selvskading for smerte, men selvskading for alt jeg burde føle.. DET ER FEIL.

Så nå holder jeg på å bygge meg selv opp. Jeg skal reise meg igjen og forhåpentligvis ikke falle igjen. Jeg skal bruke tid og krefter på å få meg selv til å bli lykkelig. Jeg skal slutte å late som om jeg er glad, og heller jobbe for å føle meg lykkelig. Å smile skal ikke lenger være en byrde, men en glede. Jeg skal le og mene det. Jeg skal ikke lenger le bare for å lage lyd..

Det går an asså! Du må bare lage  (realistiske) mål for deg selv, og følge de!

Mine mål:

1. Smil, le og men det!
2. Be ihvertfall 2 ganger til dagen!
3. Bli snillere mot folk
4. Gjør noe for en veldedighet.

Set yourself goals and work your whole life to reach them, cause if you don’t live for something, you’ll die for nothing

Selvskading er et tema som mange tar opp nå for tiden, så jeg tenkte jeg skulle slenge meg på trenden. Jeg var en selvskader. Jeg hadde mye som skjedde i livet mitt på en gang. Mye som fikk meg til å tenke negative tanker om meg selv og andre. Jeg hadde null selvtillit og ingen tro på meg selv eller mine evner. En av tingene som gjorde at jeg skadet meg selv, var mobbing. Jeg ble mobbet for alt.  Fra klær jeg hadde på meg, til hva jeg sa og gjorde. Det var ikke en detalj med meg som ble oversett, og når vinteren kom var det ingen steder å gjemme seg. Lærerne var til ingen hjelp. De sendte meg til rektor, og rektor sendte meg tilbake til dem. De snakket  med foreldrene til de det gjaldt og hadde hele timer der vi snakket om mobbing og hvorfor det ikke er bra.
Som dere kan tenke dere, hjalp ikke det i det hele tatt. Tvert imot, de fant ut at jeg hadde sagt og dro i klærne mine, heiv snøballer som de hadde knadd i slik at de ble harde, skjelte meg ut og ydmyket meg foran hele skolen. Det var et helvete å gå på skolen hver dag og å komme hjem var heller ingen fryd.

Etter 2 år med konstant mobbing og drapstrusler flyttet jeg og moren min til en annen bydel. Jeg hadde store håp. Håp om en bedre skolegang, snillere elever og bedre skolegang. Men neida, ikke denne gangen heller.
Jeg ble mobbet av en gutt om og om igjen. Han fikk de andre til å gå imot meg slik at jeg sto alene mot hele klassen. I midten av skoleåret, hadde jeg blitt såpass kjent med alle at klassen hadde delt seg i to. De som var med meg og de som var imot meg. Jeg visste ikke hva jeg hadde gjort for å fortjene dette, hva jeg kan ha sagt. Jeg lå våken om natta og prøvde å finne noe upassende jeg hadde gjort eller sagt, men jeg kom ikke på en eneste ting. Så slik gikk hele året, jeg gikk dypere og dypere inn i depresjonens myke fang. Jeg ble værende inne i mitt eget hode, plaget av kommentarene, skjellsordene og blikkene til mine klassekamerater.

Det resulterte i at selvskading ble en løsning. En vei ut av mitt eget lille helvete. Jeg var blitt en “emo” i forkledning. Jeg følte meg helt knust og ødelagt og visste ikke hva jeg skulle gjøre med meg selv.

Da det skoleåret var over flyttet jeg og moren min igjen til en annen bydel enda lengre vekke. Jeg begynte på en ny skole, men denne gangen hadde jeg ikke de samme håpene og forventningene som jeg hadde. Jeg gikk inn i det året med smerter som var umulig for meg å slippe unna. Jeg kunne føle blikkene. Jeg kunne høre ordene de ropte etter meg. Jeg satt i klasserommet og ventet på at det skulle begynne. Og som jeg trodde så gjorde det det og. En gutt, en eneste gutt ropte rasistiske ord etter meg. Han trakasserte meg om og om igjen fordi jeg hadde gjort valg som var imot min religion (han hadde ikke samme religion som meg).

Jeg liker ikke å snakke om selvskadingen selv, men jeg kan forklare hva som var min måte.
Jeg ville ikke kutte meg selv med kniv eller barberblad fordi jeg ville ikke ha så store arr at moren min kunne merke det. Derfor raspet jeg med en nål. Lagde streker så dype at hele det området bare hovnet opp og etterlot seg en tynn skorpe stripe. Jeg er glad for å ha valgt den metoden. I dag er jeg skaderfri og har vært det i 3 uker. Jeg håper jeg klarer å stå imot denne gangen og holde ut for alltid..

Begge bildene er fra Google.-

“Someone in this world needs you, so just stay strong”.

Velkommen til Isay.no Dette er ditt første innlegg, du redigere eller slette det. Lykke til med bloggen din!